Sepon – en tur som gjorde inntrykk. Hjemmebesøk

Da Marit startet prosjektet sitt, var det området rundt Savannakhet som fikk hjelp. Men, etter en ferietur med familien, kom hun over ett område der hun så at her var det ett stort behov for hjelp. Det var til dette området vi fikk være med i tre dager. Turen til dette området har satt store spor hos oss som var med. Vi fikk mange inntrykk å fordøye, og mye og diskutere og bearbeide i etterkant. Jeg tror at det var de tre dagene i dette området som satte mest spor hos alle deltakerne, og det er disse tre dagene vi kommer til å snakke mest om i etterkant.

Bilde fra landsbyen SSL skulle starte prosjeket sitt i

Vi er ekstremt heldige som fikk lov til å være med SSL rundt på hjemmebesøk. I Laos er det slik at turister ikke har lov til å besøke hjemmene. Men, SSL har i sin kontrakt med myndighetene fått lov til å dra på hjemmebesøk. Dette er begrunnet med at SSL skal kunne se at det virkelig er de fattige av de fattige som får hjelp. I kontrakten står det også at de har lov å ta med seg andre, dette for at organisasjonen skal ha mulighet til å vokse. SSL er derfor i en unik situasjon. Andre organisasjoner som er i området for å hjelpe, slipper ikke inn i hjemmene på den måten, og har derfor heller ikke samme kontrollen over de midlene de deler ut.

Hjemme hos en familie som var plukket ut

Den dagen vi kom frem til Sepon, reiste halvparten av oss opp til en landsby i jungelen. Her skulle vi på hjemmebesøk til de familiene lederne i byen hadde pekt ut som de fattigste. Marit skulle derfor intervjue disse familiene, og se selv at dette virkelig var familier som trengte hjelp. Vi hadde med oss en representant fra skolekontoret i Sepon, en virkelig imponerende fyr. Vi forsto raskt at det at Marit har startet med prosjektet sitt i hans skoledistrikt var noe han var utrolig takknemlig for. Det virket som om han virkelig brant for å få barna på skolen, og for at de skulle få muligheten til en utdannelse og komme tilbake til landsbyen sin som en stor ressurs. Han var virkelig stolt over å få være en del av dette prosjektet.

En av representanetene fra skolemyndighetene diskuterer navnen på listen.

Da vi ankom landsbyen samlet eldsterådet seg i landsbyen, og Marit og representanten fra skolemyndighetene hadde en samtale med de som bestemte i landsbyen. Dette var en landsby som SSL ikke hadde hjulpet tidligere, så det var derfor ett møte for å bryte isen og få ett så godt samarbeid som mulig. Etter møtet ble vi geleidet rundt i landsbyen til de familiene som landsbyen hadde pekt ut som de som trengte mest hjelp. Mens vi gikk rundt hadde vi en stor flokk fra landsbyens befolkning etter oss, de var nysgjerrige på det som skulle skje. Marit snakket med familiene, og vi andre gravde i posene vi hadde med for å finne ett klesplagg til hvert av familiemedlemmene i familiene som var plukket ut. Det var en utrolig følelse å se hvor takknemlige de ble for plaggene. Utrolig kjekt å se hvor stor pris de satte på det de fikk, og også fasinerende å se hvordan resten av befolkningen i landsbyen reagerte.  De var ingen tigging om klesplaggene, ingen som ville i posene å kikke. Men de som stod rundt så rett og slett stolte ut på vegne av de som fikk noe. En takknemlighet på de andre sine vegne. Så ikke noe til misunnelsen, som jeg tror hadde vært mye mer rådene i vesten.

Målfrid deler ut klær til en av familiene i prosjektet

En av guttene som fikk en t-skorte

Her er det ei av jentene, som fikk en av jakkene Jorunn hadde hatt med seg

Noen av de som følgte oss rundt i landbyen

For Aud Iren var det en stor opplevelse å få gi bort noe av det hennes mor hadde sittet og strikket for at hun skulle ta med seg opp i jungelen. Nydelige babyjakker og luer ble gitt bort til gravide og til de som hadde små barn. Særlig en dame med en to uker gammel baby gjorde inntrykk. Hun var utrolig blid og takknemlig, og det tok ikke lange stunden får barnet hadde fått på seg finstasen. Når vi så på denne kvinnen, som hadde født to uker tidligere, forstod vi hvor sterke kvinnene der oppe må være. Når kvinnene skal føde, må de ut av landsbyen og ut i jungelen. Der må de klare seg på egenhånd. En fødsel er uren, og kan derfor ikke finne sted i hjemmet. Her er det ikke snakk om epidural og jordmor. Her må en stole på naturinstinktene å klare seg selv.

Aud Iren gir bort en av jakkene hennes mor hadde strikket.

Her får Aud Iren sette på luen

Og her er ungen ferdig påkledd

Kvinnene har det tøft i landsbyene, det er de som gjør det meste av arbeidet. De står opp om morningen, henter ved og fyrer opp for å lage mat til mann og barn. Deretter er de gjerne ute i jungelen og jobber, mens mannen er hjemme å gjør lite og ingenting. Mange menn drikker mye, av riswhisky, og bidrar derfor lite med både jobbing og barnepass. Barna passer ofte seg selv og hverandre. En kan fort bli litt provosert av ett slikt samfunn, men her nytter det ikke å komme med pekefingeren og moralisere. Skal samfunnet forandres må det være befolkningen selv som vil ha en forandring. Håpet er derfor at gjennom utdannelse så vil barna kunne være de som sakte men sikkert endrer samfunnet. SSL har også en intensjon om at halvparten av de barna de hjelper, skal være jenter. På denne måten håper de at kvinnene etter hvert vil få det bedre.

Ei av damene som kom tilbake fra vedsanking

To av familiene vi gikk på besøk til denne dagen, så Marit at var ”for rike” til å få hjelp. Dette kan jo fort være familier som er venn av de som skulle plukke ut familier. Landsbysjefen fikk derfor beskjed om å plukke ut to nye familier. Det er viktig at en tidlig viser de hvem SSL vil hjelpe, og at det faktisk er de fattigste som får hjelp. Landbysjefen er underordnet representanten fra skolemyndighetene, og han er derfor nødt til å gjøre som han ble fortalt.

Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha vært med rundt på hjemmebesøkene er at gjennom å støtte dette prosjektet, så er en garantert at hjelpen kommer frem til folk som trenger det. SSL er på hjemmebesøk en gang i året til alle ungene de støtter. Dette for å forsikre seg om at ungene går på skolen, og for å forsikre seg om at det går bra med ungene. Organisasjonen gir ikke fra seg noe av oppgavene til andre rundt. I ett kommunistisk land kunne det fort bety at penger forsvant på vegen, og at ikke alt kom frem til de som trengte det. Innholdet til skolepakkene kjøper de inn selv, og de får gode priser. Skoleuniformene for eksempel kjøper de hos en skredder på markedet i Savannakhet. Her får de en god pris. Vi var også innom denne skredderen, og alle damene på turen fikk sydd seg ett laos-skjørt  her. Kjekt minne.

At prosjektet er med på å skape forandring så vi også. I det området SSL har startet å hjelpe, så vi at prosjektet hadde ringvirkninger. De startet nede i enden av en 6 mil lang veg inn i jungelen. Her har de hjulpet landsby etter landsby på veg innover. Det er barneskoler som er i disse landsbyene, så etterhvert vil det bli behov for ungdomsskole, slik at ungene ikke trenger dra helt inn til Sepon sentrum for å gå på skolen. Nå har skolemyndighetene bestemt seg for å lage en ungdomsskole på denne vegstrekningen, slik at de ungene som blir hjulpet på barneskolen, kan fortsette å gå på skole når de blir eldre.