DAG 3 – siste rapport fra jungelen - Utlevering av skolepakker.

Vår siste dag i Sepon var det tilbake til landsbyen, der vi hadde intervjuet familier tidligere. Nå var familiene plukket ut og godkjent, og dagen var kommet for å dele ut skolepakker til barna. Hele Hålandsgjengen var med, to biler dro opp, i alt 19 personer hadde presset seg inn i disse bilene... Da vi kom frem til skolen var det allerede en god gjeng der som ventet oss. En lærerstudent som er sponset av SSL, som var med på turen, ville vise meg noe da vi kom frem. Han tok meg med bak skolen, der hadde de slaktet en geit, som de holdt på å vaske og som skulle serveres til oss. Dette var nok veldig stort for de menneskene der oppe. Til vanlig har de ikke muligheter til å slakte geitene, og det er derfor ikke noe de spiser ofte. Det sier derfor noe om hvor takknemlige de var for at SSL hadde kommet for å dele ut skolepakker. 

Det regnet da vi kom opp, alle framøtte ble derfor plassert i klasserommet. Her ble det først holdt noen taler. Representanten fra skolemyndighetene pekte på hvor viktig utdanning var. Denne gangen viste han også til lærerstudenten som var med, han var fra en landsby i jungelen, og var derfor ett godt eksempel på at med utdanning, åpner det seg mange muligheter. Lærerstudenten hadde også en tale til de fremmøte. Han hadde et bilde på hva utdanning var for han. For han var utdanning lyset han kunne ha med seg i jungelen når det var mørkt. Uten lys er en uvitende om farer som venter enn, og en er sårbar. Men, med lys, kan en finne veien og gå utenom farene.

Etter talene fikk vi lov til å overrekke skolepakkene. Det var noen stolte og berørte nordmenn som gav fra seg pakkene til de ivrige små barna. Etter at alle pakkene var delt ut, måtte ungene sjekke om klær og sko passet. Dersom de ikke gjorde det, var det tatt med en del ekstra, slik at ungene kunne bytte. Når alle hadde fått rett størrelse, stilte de andre elevene på skolen opp. De fikk utlevert to ting hver, enten det var sko, skjørt, bukse eller skjorte.

Her stiller barna opp, og vi er klar til å levere ut skolepakkene.

Skolepakkene blir overlevert

Barna har fått skolepakkene, og venter til de får klarsignal til å se på innholdet.

Innholdet i pakken sjekkes ut, er klærne passe, eller må de byttes?

Her byttes det, slik at alle får den størrelsen de må ha.

Da utdelingen var over, var det klart for måltidet innbyggerne hadde laget i stand. Det var med stor stolthet at de satte frem maten til oss. Selv stod de utfor å ventet til vi hadde spist ferdig. (Nok en gang må jeg nok innrømme at vi nordmenn var litt småspiste, også her gikk det nok mest ris.) Riswhiskyen ble delt ut på samme måte som tidligere, så den måtte jeg også få svelt unna. Da vi var ferdige med måltidet, var det lederne i landsbyen som overtok spisingen. Fulle av inntrykk dro vi tilbake til Sepon, for så å sette nesen mot Savannakhet.  Det har blitt mye å tenke på etter disse dagene i Laos, mange problemstillinger som en ellers ikke legger merke til.

Laos er ett kommunistisk land, og det er derfor også nokså lukket. Det er ikke så mye av det som skjer i Laos som når oss her hjemme i Norge. I nærheten av der vi var, var det en gruve, den synes jeg illustrerer godt at de rike kan hente ressurser fra de fattige. Gruven blir drevet av Australia. De tar ut gull og kopper. Men, de bruker så mye kjemikaler, slik at lokalbefolkningen ikke kan bruke vannet i området. Selv får de fløyet inn svære tanker med vann, mens menneskene som bor i området ikke kan bruke vannet sitt, verken til å bade i eller vaske klær. De få laoterne som jobber der, får drittjobbene ingen andre vil ha til en luselønn. Dette er virkelig en utnytting av Laos, men verdenssamfunnet vet ikke om det, og dermed kan de fritt holde på slik de gjør.

På kvelden da vi var tilbake i Savannakhet, på suitene våre på hotellet, så var det en annen følelse en da vi var på samme hotellet før vi dro til Sepon. Vi spiste også middag på den samme resturanten som vi inntok måltid på den første kvelden vår i Savannakhet. Den første kvelden syntes vi det var en helt grei restaurant, grei mat, men ikke så utrolig luksuriøst. Den siste kvelden da vi satt på samme plass, hadde vi en annen følelse. Utrolig luksuriøst….  

Hotellet hvor vi bodde i Savannakhet - god kontrast tiloppholdet i Sepon....

Denne turen til Laos har gitt meg muligheter til å sette ting litt i perspektiv. Jeg har jo ofte sett på TV programmer fra landsbyer der mennesker lever en dag om gangen. Vet jo at mange barn ikke har muligheter til å gå på skole. Men, å få lov til å være med å besøke disse stedene, gjør allikevel at jeg tenker annerledes nå enn da. Har fått en mye bedre ofrståelse for hva SSL holder på med. Jeg har fått en utrolig respekt for SSL, og det arbeidet de gjør. Jeg tviler ikke ett sekund på at det de gjør er med på å bedre hverdagen til mange, og at det på sikt kan være med å endre en hel kultur og dens holdninger til utdanning og familieroller.  Ser også at SSL virkelig bruker de pengene de får. Her er det ikke snakk om fordyrende mellomledd. Det en gir kommer frem, dette fordi de gjør hele jobben selv. De følger opp hver enkelt, og jobber hele tiden for å finne billige måter og skaffe seg det en trenger på.  Så, dersom det er noen der ute, som ønsker å finne ett prosjekt de vil støtte. Som vil vite at det en gir, det kommer frem, så kan jeg absolutt anbefale SSL.

Dag 2, dyneutdeling i jungelen

Den andre dagen i Sepon området var det en landsby i jungelen nær Vietnamgrensen vi skulle besøke. Her skulle vi dele ut dyner til alle husstandene. Dette er ett tiltak som egentlig er litt på siden av det SSL egentlig driver med. Men etter at Marit hadde en tur i jungelen når det var kaldt, bare 5 grader, og hun så barn som sprang nakne rundt, meldte det seg ett behov hun ikke kunne overse. Med å gi en stor dyne til hver husstand, som familien skal dele, kan en nok redde mange liv i dette området.

Her ser en at veien kan karakteriseres som spennende

Dynene ble fraktet opp på en gammel russisk militærlastebil. Veien var på forhånd blitt beskrevet som ”spennende” og det kan jeg trygt skrive under på. Deler av turen kjørte vi på Ho Che Minh stien. Dette er en sti Vietnameserne lagte under Vietnamkrigen. Dette området er derfor blitt bombet veldig kraftig. Det ble under Vietnamkrigen sluppet mer bomber her, enn over Europa under andre verdenskrig. Bombene som ble sluppet var mye klasebomber, og det er derfor den dag i dag organisasjoner i området som søker etter bombene for å rydde opp. Fremdeles dør det flere personer i året pga disse bombene. Vi så flere bombekrater langs veien mens vi kjørte. Amerikanere er også i området for å lete etter sine falne soldater. De har som policy at de skal finne alle sine, og flere av amerikanerne har omkommet i dette området.

Ett av bombekraterene vi så på vegen

På veg opp måtte vi også krysse flere elver. Heldigvis hadde det ikke regnet så mye i forkant, da hadde vi nok ikke klart å komme oss frem. Vi hadde en god bil meg seg, og klarte å presse hele 13 personer inni. 8 på planet og 5 inne i bilen. Dette i seg selv var jo en opplevelse.

En av elvene vi måtte krysse

Da vi kom frem satt det mange og ventet på oss. Det var folk fra 3 landsbyer som var samlet. Alle disse tre landsbyene hørte til samme skolekretsen. I alt var det 80 familier som skulle få utdelt dyner. På veg opp hadde vi passert den ene landsbyen. Vi var overrasket over den avstanden det var mellom landsbyene. Særlig når en tenker på de barna som går på skole. De må nok bruke en time på å gå til skolen. Skolen er fra 08.00 til 11.30, deretter har de pause. Da går barna hjem for å spise. Deretter går de tilbake til skolen og har undervisning fra 14.00 – 16.00. Mange av de går barføtt gjennom jungelen.

Her er en forventningsfull gjeng. Damer og barn stilte seg opp for seg.

Mengden mennesker utfor skolen økte raskt da vi hadde kommet. De stilte seg i to grupper. Mennene i den ene gruppen, og barn og kvinner i den andre. Før vi startet hadde representanten fra skolemyndighetene en tale til beboerne. Han sa blant annet at han også kom fra en landsby i nærheten, men at med utdanning så hadde han nå fått en bedre fremtid. Han sa at de som gikk på skole måtte fortsette. (Totalt 31 elever var det på skolen, 17 av disse var støttet av SSL. Det var veldig mange under i landsbyen, så det var lett å se at det var mindretallet som gikk på skole. Uten SSL hadde det vært enda færre som fikk utdanning.)Han sa videre at SSL kom til å dele ut skolepakker til de hvert år, men at denne dynen fikk de bare en gang. Videre poengterte han at dynen ikke var til far i huset, men at alle sammen skulle dele på den. Den var til hele familien.  

Representanten fra skolekontoret har en tale

Tilhørere til talen

Kjersti fikk også ordet, og med hjelp av gode tolker, fikk hun sagt at vi var veldig glade for at vi fikk lov til å komme på besøk til deres landsby.

Kjersti forteller hvor glade vi er for å få være på besøk.

Deretter var det dyneutlevering. En og en familie ble ropt opp, og det var stort sett far i huset som kom for å hente dynen. Men, det var og kvinner og barn som fikk dynen overlevert, de gangene der far i huset ikke var tilstedet. Jeg tror aldri før jeg har sett så mange glade mennesker. Det var helt utrolig å få lov til å se på alle de takknemlige ansiktene. Når jeg tenker tilbake på denne dagen, så er det alle de smilende fjesene jeg ser for meg og alle de strålende øynene. Den gleden de viste til hverandre når andre var oppe og hentet dynene var også utrolig ekte. Det var helt fantastisk å få lov til å være med på dette.

Disse to dagene vi var her, la vi merke til at en del av ungene var barberte på hodet. Dette fikk vi en forklaring på. Når barna blir syke, har de ingen leger de kan gå til. De forstår egentlig ikke hva det er som skjer, så det blir forklart med onde ånder som er kommet. ”Heksedoktoren” i landsbyen gir de rådet om å barbere bort hår, for at de onde åndene skal slippe taket. Barn som er barberte har nok derfor mest sannsynlig vært syke.

Etter at vi hadde delt ut dynene, ble vi invitert inn på lunsj hos landsbyhøvdingen. To av hønene ble slaktet for å gi oss ett godt måltid. Mens hønene ble slaktet og tilberedt satt vi ute og så på livet i landsbyen. Deretter var det inn til landsbysjefen, hvor vi satt i ring på gulvet og spiste. Her var det bare noen av de som bestemte i landsbyen, representanten fra skolemyndighetene og vi besøkende som fikk servert mat. Alt av hønene var tilberedt, føttene, hodet, innmat. Vi nordmenn var nok veldig selektive i det vi plukket, og det gikk nok ned mest ris…. Sjefen delte også ut riswhisky til alle gjestene. Det foregikk på den måten at han helte oppi ett lite glass, deretter ble det levert til den på siden. Den drakk, leverte glasset tilbake, og da ble det skjenket oppi og levert til neste mann i ringen igjen. Slik gikk det helt til alle i ringen hadde fått smakt. For oss nordmenn gjaldt det å glemme at dette var ett glass alle drakk av, og bare få svelt ned den whiskyen, og late som om det var veldig godt…. Dette er jo noe vi aldri ville gjort hjemme, men av høflighetsgrunner så helte vi det i oss.

Ved til matlagingen gjørs klar

Høna gjørs klar til måltidet

Mens vi satt og spiste, satt kone og barn, og noen andre menn i rommet ved siden av og ventet. Blant annet de som hadde slaktet hønene for oss. Det var først da vi var ferdige å spise at de fikk overta maten og spise.

På veg tilbake til gjestehuset ble vi stoppet. Her spurte de etter pass. De studerte passet mitt nøye, men da hoppet representanten fra skoleyndighetene ut og viste de kontrakten SSL har, og forklarte hva det var vi var ute på. Da endret ting seg kjapt, jeg fikk passet tilbake og vi fikk kjøre av gårde. I ettertid fikk jeg høre at det hadde vært noen hvite folk i området som hadde vært ute og misjonert i området. Dette er ikke tolerert i det hele tatt. Så når de så en bil med mange kvite på, var det ikke så rart at de stoppet oss.

Sepon – en tur som gjorde inntrykk. Hjemmebesøk

Da Marit startet prosjektet sitt, var det området rundt Savannakhet som fikk hjelp. Men, etter en ferietur med familien, kom hun over ett område der hun så at her var det ett stort behov for hjelp. Det var til dette området vi fikk være med i tre dager. Turen til dette området har satt store spor hos oss som var med. Vi fikk mange inntrykk å fordøye, og mye og diskutere og bearbeide i etterkant. Jeg tror at det var de tre dagene i dette området som satte mest spor hos alle deltakerne, og det er disse tre dagene vi kommer til å snakke mest om i etterkant.

Bilde fra landsbyen SSL skulle starte prosjeket sitt i

Vi er ekstremt heldige som fikk lov til å være med SSL rundt på hjemmebesøk. I Laos er det slik at turister ikke har lov til å besøke hjemmene. Men, SSL har i sin kontrakt med myndighetene fått lov til å dra på hjemmebesøk. Dette er begrunnet med at SSL skal kunne se at det virkelig er de fattige av de fattige som får hjelp. I kontrakten står det også at de har lov å ta med seg andre, dette for at organisasjonen skal ha mulighet til å vokse. SSL er derfor i en unik situasjon. Andre organisasjoner som er i området for å hjelpe, slipper ikke inn i hjemmene på den måten, og har derfor heller ikke samme kontrollen over de midlene de deler ut.

Hjemme hos en familie som var plukket ut

Den dagen vi kom frem til Sepon, reiste halvparten av oss opp til en landsby i jungelen. Her skulle vi på hjemmebesøk til de familiene lederne i byen hadde pekt ut som de fattigste. Marit skulle derfor intervjue disse familiene, og se selv at dette virkelig var familier som trengte hjelp. Vi hadde med oss en representant fra skolekontoret i Sepon, en virkelig imponerende fyr. Vi forsto raskt at det at Marit har startet med prosjektet sitt i hans skoledistrikt var noe han var utrolig takknemlig for. Det virket som om han virkelig brant for å få barna på skolen, og for at de skulle få muligheten til en utdannelse og komme tilbake til landsbyen sin som en stor ressurs. Han var virkelig stolt over å få være en del av dette prosjektet.

En av representanetene fra skolemyndighetene diskuterer navnen på listen.

Da vi ankom landsbyen samlet eldsterådet seg i landsbyen, og Marit og representanten fra skolemyndighetene hadde en samtale med de som bestemte i landsbyen. Dette var en landsby som SSL ikke hadde hjulpet tidligere, så det var derfor ett møte for å bryte isen og få ett så godt samarbeid som mulig. Etter møtet ble vi geleidet rundt i landsbyen til de familiene som landsbyen hadde pekt ut som de som trengte mest hjelp. Mens vi gikk rundt hadde vi en stor flokk fra landsbyens befolkning etter oss, de var nysgjerrige på det som skulle skje. Marit snakket med familiene, og vi andre gravde i posene vi hadde med for å finne ett klesplagg til hvert av familiemedlemmene i familiene som var plukket ut. Det var en utrolig følelse å se hvor takknemlige de ble for plaggene. Utrolig kjekt å se hvor stor pris de satte på det de fikk, og også fasinerende å se hvordan resten av befolkningen i landsbyen reagerte.  De var ingen tigging om klesplaggene, ingen som ville i posene å kikke. Men de som stod rundt så rett og slett stolte ut på vegne av de som fikk noe. En takknemlighet på de andre sine vegne. Så ikke noe til misunnelsen, som jeg tror hadde vært mye mer rådene i vesten.

Målfrid deler ut klær til en av familiene i prosjektet

En av guttene som fikk en t-skorte

Her er det ei av jentene, som fikk en av jakkene Jorunn hadde hatt med seg

Noen av de som følgte oss rundt i landbyen

For Aud Iren var det en stor opplevelse å få gi bort noe av det hennes mor hadde sittet og strikket for at hun skulle ta med seg opp i jungelen. Nydelige babyjakker og luer ble gitt bort til gravide og til de som hadde små barn. Særlig en dame med en to uker gammel baby gjorde inntrykk. Hun var utrolig blid og takknemlig, og det tok ikke lange stunden får barnet hadde fått på seg finstasen. Når vi så på denne kvinnen, som hadde født to uker tidligere, forstod vi hvor sterke kvinnene der oppe må være. Når kvinnene skal føde, må de ut av landsbyen og ut i jungelen. Der må de klare seg på egenhånd. En fødsel er uren, og kan derfor ikke finne sted i hjemmet. Her er det ikke snakk om epidural og jordmor. Her må en stole på naturinstinktene å klare seg selv.

Aud Iren gir bort en av jakkene hennes mor hadde strikket.

Her får Aud Iren sette på luen

Og her er ungen ferdig påkledd

Kvinnene har det tøft i landsbyene, det er de som gjør det meste av arbeidet. De står opp om morningen, henter ved og fyrer opp for å lage mat til mann og barn. Deretter er de gjerne ute i jungelen og jobber, mens mannen er hjemme å gjør lite og ingenting. Mange menn drikker mye, av riswhisky, og bidrar derfor lite med både jobbing og barnepass. Barna passer ofte seg selv og hverandre. En kan fort bli litt provosert av ett slikt samfunn, men her nytter det ikke å komme med pekefingeren og moralisere. Skal samfunnet forandres må det være befolkningen selv som vil ha en forandring. Håpet er derfor at gjennom utdannelse så vil barna kunne være de som sakte men sikkert endrer samfunnet. SSL har også en intensjon om at halvparten av de barna de hjelper, skal være jenter. På denne måten håper de at kvinnene etter hvert vil få det bedre.

Ei av damene som kom tilbake fra vedsanking

To av familiene vi gikk på besøk til denne dagen, så Marit at var ”for rike” til å få hjelp. Dette kan jo fort være familier som er venn av de som skulle plukke ut familier. Landsbysjefen fikk derfor beskjed om å plukke ut to nye familier. Det er viktig at en tidlig viser de hvem SSL vil hjelpe, og at det faktisk er de fattigste som får hjelp. Landbysjefen er underordnet representanten fra skolemyndighetene, og han er derfor nødt til å gjøre som han ble fortalt.

Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha vært med rundt på hjemmebesøkene er at gjennom å støtte dette prosjektet, så er en garantert at hjelpen kommer frem til folk som trenger det. SSL er på hjemmebesøk en gang i året til alle ungene de støtter. Dette for å forsikre seg om at ungene går på skolen, og for å forsikre seg om at det går bra med ungene. Organisasjonen gir ikke fra seg noe av oppgavene til andre rundt. I ett kommunistisk land kunne det fort bety at penger forsvant på vegen, og at ikke alt kom frem til de som trengte det. Innholdet til skolepakkene kjøper de inn selv, og de får gode priser. Skoleuniformene for eksempel kjøper de hos en skredder på markedet i Savannakhet. Her får de en god pris. Vi var også innom denne skredderen, og alle damene på turen fikk sydd seg ett laos-skjørt  her. Kjekt minne.

At prosjektet er med på å skape forandring så vi også. I det området SSL har startet å hjelpe, så vi at prosjektet hadde ringvirkninger. De startet nede i enden av en 6 mil lang veg inn i jungelen. Her har de hjulpet landsby etter landsby på veg innover. Det er barneskoler som er i disse landsbyene, så etterhvert vil det bli behov for ungdomsskole, slik at ungene ikke trenger dra helt inn til Sepon sentrum for å gå på skolen. Nå har skolemyndighetene bestemt seg for å lage en ungdomsskole på denne vegstrekningen, slik at de ungene som blir hjulpet på barneskolen, kan fortsette å gå på skole når de blir eldre.

SAVANNAKHET OG ENGELSK CAMP

Nå har vi vært på reisefot i over en uke, så nå er det på tide med en liten oppdatering. Vi startet turen vår i Bangkok, der vi var skikkelige turister. Da var det rundt å se på serverdigheter og handle på markeder. Kjersti har lagt ut litt av det vi gjorde i Bangkok, sammen med en del bilder, kjekakri.blogspot.com

Ellers så startet den mest spesielle delen av turen vår på fredagen. Da var det i propell-fly til Laos og Savnnakhet. Der ble vi godt tatt imot av Marit og Ole fra School support Laos. Det er de som har ordnet denne fantastiske turen for oss. http://schoolsupportlaos.wordpress.com/

Etter å ha landet, og skaffet oss visum, bar det avgårde til SSLs kontor. Her fikk vi informasjom om engelsk campen vi skulle undervise i dagen etter. Det var nok en litt spendt og nervøs gjeng som mottok informasjon. Denne campen hadde nok aldri skjedd dersom det ikke hadde vært for oss. Det hele hadde startet med at Ole Kristian hadde snakket om at vi kom til skolemyndighetene, og at han kanskje kom til å bruke oss I hans undervisning. Dermed begynte ballen å rulle, og nå er det altså blitt den første engelskcampen I Savannakhet. Campen hadde vakt så stor oppsikt, at både avis, radio og T V hadde meldt sin ankomst. Ole Christian har skrevet en liten oppsummering fra campen.

Skolebygningene vi underviste i

Elevene samlet seg i gruppene sine på starten av dagen.

Å høre hvor stort dette hadde blitt gjorde oss ikke akkuratt roligere. Og da Ole nevnte at alle gruppene skulle gi en poengskåre til læreren etter at de hadde vært på en stasjon, begynte mange blikk å flakre. Så helt høye i hatten var vi ikke da vi forlot møtet. Mange sov dårlig denne natten. Vi var mok veldig spente på hva det var vi hadde begitt oss ut på. Dette kombinert med jetlag og noen utrolig harde senger og uformelige puter, gjorde oss gode å trette da vi dagen etter satte snuten mot campen.

En egen banner var laget til anledningen

I løpet av disse to dagene, lærte vi oss litt hva Laos tid vil si. Alt gikk veldig rolig for seg, og det ble beregnet veldig god tid til oppmøtet. Det var satt av god tid til registrering om morningen, slik at alle som hadde lang veg å gå hadde mulighet til å komme. I alt var det 200 elever påmeldt campen, dette var elever fra hele Savannakhet distriktet. SSL sa at 50 av disse skulle være elever de støttet, altså de aller fattigste. De andre 150 kom fra flere skoler, men skolene hadde fått beskjed om å plukke ut sine beste elever.

Ettethvert som elevene kom, samlet de seg i gruppene sine, som var satt opp på tvers av skoler. Vi lærere fikk gjøre klart klasserommene våre. Det var veldig spesielt og komme til klasserommet. Varm var det. Og vi måtte sette opp dørene og åpne lemmene for å få litt luft. Strømmen var gått, så de første timene kunne vi bare glemme å få skrudd på viftene.

Klasserommet mitt for helgen

Etter en stund kom min laotiske lærer, Tanava og vi fikk gått gjennom opplegget sammen. Det var utolig flott å se hvordan hun ble tryggere og tryggere på opplegget etter hver gang vi gjennomførte det. Og hun overtok mer og mer av undervisningen, og fikk ansvaret for å gi peng til gruppene som var innom stasjonen vår. 

Her sitter vi og venter på at sermonien skal begynne

Før undervisningen startet, var det offisiell åpning av campen. Het var det mange VIP personer tilstedet, og det ble holdt taler. Vi forstod ikke ett ord av det som ble sagt, men klappet når de andre klappet.

Første dagen hadde jeg 5 grupper som jeg skulle kjøre opplegget mitt om familie med. Det gikk overraskende bra. Min laotiske lærer overtok på laotisk når elevene så ut som noen spørsmåstegn. Jeg hadde tatt med meg bilder av familien min, og viste mens jeg også brukte kort med gloser på. Brother, son ble lagt til bildene av Joachim for eksempel. Hadde også tatt med bilder av ungene det det var snø på, og det var utgangspunkt til mange samtaler. Det ble en veldig muntlig time, med fokus på uttale, men det var tydeligvis det som det var mest behov for.

Dag to med camp var det samme opplegget en gang til. 5 nye grupper med samme innhold. Men, denne dahen var det felles avslutning av campen. Her var det premieutdeling til de beste gruppene både på ungdomsskolenivå og videregåendenivå. Gull, sølv og bronse be delt ut. I tillegg var det kåring av beste stasjon på de to nivåene.

Premieutdeling

Denne avslutningen ble stekt forsinket. Vi ble sittende og vente på en VIP person. De kunne ikke begynne før han kom, for da ville han miste ansikt. Detmed var sermonien en time forsinket....

Alt i alt var det en utrolig spennende opplevelse å få være med på. Å få oppleve å undervise I Laos, under så utrolig anerledes betingeser og forhold en det vi har I Norge var spesielt og lærerikt. Det er da vi ser at vi I Norge egentlig har veldig mye I skolen, og at det absolutt er mulig å bruke de resurssene vi har annerledes. Å undervise I Laos er derfor en opplevelse jeg ikke ville være foruten. Ikke minst fordi vi da etterpå, når vi var med i Seponområdet og delte ut skolepakker, så hvor stor forskjell disse pakkene kunne gjøre. Vi så hva som kunne vente I fremtiden for de ungene vi delte ut pakkene til. Sterkt!